Pyton.

Er et godt stikkord.

Jeg får ikke sagt med ord hvor inderlig jeg føler alle negative ord i ordboka , hver eneste dag som E ikke kan få være en 2 åring i fred. Han får ikke spise i fred, han får ikke leke i fred, han får fankern ikke sitte stille i fred , i tillegg til det får han ikke sove i fred fra den ævla epilepsien .

I morgen er det dags for nye turer til Elverum, klarer ikke helt motivere meg for det. Det er et kaos av stress nå på vinteren , men føles ikke ut som at man har så mye valg. Tre dager med infusjoner står for tur , og jeg har mistet tråden for hvorfor.

Jeg vil bare legge meg en kveld , å stå opp til en bedre hverdag for Elliot. For jentene, og for oss. Er det så fælt mye å be om her i verden. Det var juleønsket for året.

– L

Den dagen.

På Mandag midt i middagslagingen egentlig, så måtte man innom skumle følelser da Elliot krampet. Redd for at han skal dø , akkurat her og nå på en måte. Også gjorde han ikke det og vi kom hjem igjen til å fortsette på middagen.

"Puster han fortsatt" spør damen på alarmsentralen.

"Nei, han gjør ikke det" svarer vi.

Etter ti minutter i kramper klarte ikke pusten å følge på lenger , og vi fikk bruk for førstehjelpskurset rettet mot barn i regi av SSE. Såpass mekanisk må jeg skrive det, for at det ikke skal bli for tungt å lese , eller skrive. Hva det egentlig betyr , er noe hver enkelt må bestemme seg for om de orker å ta den turen , rent følelsesmessig.

Det blir et kaos av følelser da man kommer tilbake til middagen igjen, det var liksom ikke det jeg hadde sett for meg da anfallet startet i halv fem tiden. Et fullt ut GTK , som vanligvis ville krevd mengder med medisiner for å få stoppet , stoppet helt plutselig av seg selv , helt merkelig. Uansett ble det kanskje vår hittil mest skremmende opplevelse hva kommer til kramper , og det føles ut som ren flaks at han fortsatt er her. Jeg startet med middagen , og da middagen var ferdig hadde vi rukket å vært så redde som noen bare kan bli , og det blir helt surrealistisk at det som hadde skjedd innimellom der på en måte bare ble "glemt".

-"Middagen ble utsatt fordi E holdt på å dø litt , men det gikk jo bra og mat må man jo ha."

– L