Supersosial.

Det ville jeg nok sagt om meg selv for noen år tilbake , Facebook deler ut minner om en svunnen tid . Det som er tilbake er kun det , minner. Det er vanskelig å være sosial , når Dravet alltid er femte hjulet på vogna . I starten er det trist , man føler seg utenfor og etterlatt, mangler forståelse eller kanskje det er noe annet som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Den første tiden ble man invitert , selv om vertene visste at vi ikke kunne . Av ren medfølelse. For at vi ikke skulle føle oss utenfor. Nå har det liksom gått over , og man har kommet dit i forløpet hvor man syns det er ok å være for seg selv.

Vi elsket å fylle opp huset med mennesker , det var alltid plass til en(eller fem) ekstra rundt taco-bordet , og det var sjeldent vi hadde en kveld uten at noen var på besøk . I og for seg , er det også en type sorg, livet som det var .

Det er ikke Elliot som har ødelagt idyllen, det er Dravet.

Jentene snakker om tiden på Åbogen som en god tid , gode minner , DA hadde vi det fint da . Det er ikke Åbogen som var eksepsjonelt bra , det var Dravet som ikke fantes.

Vi får det til, dette livet her, men det er ikke uten kamp. Ihvertfall kjemper jeg en kamp med meg selv hver eneste dag. Det er forskjellige motstandere , men med samme regel , jeg kan ikke vinne. Den største kampen handler kanskje om å godta det. De dagene jeg gjør det, så vinner jeg, livet er fint og hverdagen ruller. Så kommer de dagene jeg taper , som oftest fordi jeg gir opp. Vrir meg i smerte, for det gjør fysisk vondt å tape.

Sånn er livet kanskje, på generell basis, for alle. Selvfølgelig med forskjellige utfordringer og med forskjellige utgangspunkt , men likeså kan små kamper for oss føles store for andre og omvendt. Jeg prøver å huske på det i hverdagen , men det er ikke alltid like lett å vise empati på ting som er bagateller i vår verden, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan.

Så har jeg også kanskje mistet min «rett» til å bagatellisere, fordi det sjeldent er lett å komme opp på vårt «nivå» av utfordringer.

Med det, avslutter jeg og ønsker god lørdag ❤

-L

– Nå er det lenge siden du har skrevet noe på bloggen din, sier pappa.

Og det stemmer jo ganske bra, samtidig som det ikke stemmer i det hele tatt. For jeg skriver en god del , som aldri får se din nettlesers lys. Det bare ligger i arkivet mitt som ord , uten særlig sammeheng. Jeg starter å skrive under en rar overskrift, også sporer jeg av og ødelegger hele innlegget. Ofte skriver jeg om helt generelle ting og følelser, samtidig så vet jeg at enkelte av dere som leser det vil ta ille opp. Føle seg truffet. Så kan man jo diskutere om det er grunn nok for meg å la være å poste en tekst på tidenes gråblogg. Føler du deg truffet av det jeg nettopp skrev ?

Det var mange reaksjoner etter «flink» innlegget mitt. Folk som omtrent ikke turte å si hyggelige ting til meg fordi de var redd for å si «feil» ting.

Jeg glemmer noen ganger at dere faktisk leser disse tankene her. Det er som regel de tankene som dukker opp hos deg.

Så kanskje en dag , legger jeg ut et aldri så lite samleinnlegg på alle de rare tekstene som ligger og lurer i arkivet mitt. Til den tid skal jeg prøve å få skrevet en liten oppdatering til dere. Men først, er det god natt.

Fra meg til dere.

– L