Dagen.

– Kom da lille venn , sier jeg og åpner selene på vogna , hvorpå han kryper de tynne armene sine forbi selene og strekker de mot meg.

Jeg løfter han ut av vognen og rekker å få meg et kraftig nikk over kinnbenet . De er vanskelige å unngå da man løfter med begge armene . Vondt, men det går fort over.

Jeg setter meg i sofaen og prøver å holde han tett inntil, jeg vet at han må tilbake i vognen fortere om han kaver. Han er som en kålmark, og nekter å sitte stille . Jeg finner frem iPaden , men rekker ikke å få skrudd den på før det kommer en serie av rykk , og hjertet mitt hopper over et par slag , før han er tilbake og fortsetter å kave. Jeg er like redd , hver eneste gang, serien med rykk kan like gjerne ende opp med å bli et stort anfall , og det vil jeg ikke.

– Vær så snill , sitt rolig Elliot , hvisker jeg inn i øret hans.

Han jamrer og vrir seg imens jeg trykker på iPaden for å finne frem til favorittprogrammet så han kanskje roer seg noen hakk.

Så dropper hodet hans kraftig, slik at jeg kan høre at tennene klapper sammen, og han bruker tid på å hente seg inn igjen . Jeg klarer ikke stoppe hodet , for den ene armen er opptatt med iPaden , og den andre jobber hardt for å holde den lille kroppen stille .

En ny serie følger like etter , og jeg gir opp. Løfter han tilbake i vogna , og triller videre .