Katastrofe-tenking

Jeg er en katastrofe-tenker, av verste sort, og ligger ofte våken på kveldene og tenker på alt som kunne gått galt i løpet av dagen som allerede var borte og glemt. Sånn at jeg nesten puster litt lettet ut av at alle hadde overlevd den dagen også.

Derfor har det vært spesielt med Elliot, akkurat som jeg at jeg har vært forberedt på hva som komme skal, allerede som høygravid og nærme termin kunne jeg føle på kroppen at han ikke skulle komme ut av seg selv, noe som for så vidt er merkelig i.o.m at begge jentene har kommet naturlig. 9 dager på overtid kom lille Elliot, med keisersnitt ettersom de absolutt ikke fikk til å få i gang fødsel uansett hvilke tiltak de satte inn. Det er jo ikke rart at man føler på det å ha vært en bøddel i sitt forrige liv, og at karma sakte men sikkert inhenter deg da du ender opp med keisersnitt lille julaften. Nok om det, det gikk jo fint, det og.

Så fra den kvelden han hadde sitt første anfall, har jeg visst. Jeg har visst at det ikke er feberkramper, jeg har visst at det ikke har vært vanlig barne-epilepsi og at dette ikke er noe han kommer til å vokse av seg. Allerede da jeg ymtet frempå med bekymringene mine til barnelegen på Elverum den 05.mars, etter at de hadde undersøkt den lille babyen vår på alle mulige måter og ikke kunne finne NOE som helst galt med han, og hun sa til meg at dette mest sannsynlig var en engangshendelse og at vi ikke kom til å se hverandre igjen, hadde jeg en grøssende følelse av at det ikke stemte.

Derfor unngikk jeg kveldsstellene etter det, ikke så Niklas la merke til det, men det kunne gå dager imellom kveldene Elliot badet, og det var Niklas som gjorde det da han først badet. Så etter tre uker kom vi til den kvelden hvor Niklas plutselig sa ” Kan ikke du bare bade han da ?” Ettersom jeg sto og trippet og ventet på at han skulle gjøre det. Det gikk kaldt nedover ryggen min, og hjertet hoppet over et par slag, men joda.. Klart det , sa jeg. Også skjedde det igjen.

Det var JEG,  som var årsaken til anfallene hans ! Det måtte jo være det, ingen tilfeldigheter i verden kunne fortelle meg at det ikke var sånn. Det gikk over av seg selv etter fire minutter, og vi visste hva vi skulle gjøre om det varte over fem. Dagen etter dro vi til Elverum igjen, da vi kom inn i undersøkelsesrommet hadde han sittet i den varme bilstolposen sin og de begynte avkledning for undersøkelse. De la han på vekten, og så skjedde det igjen. 

Vi ble på Elverum stort sett hele påsken, og jeg husker spesielt en natt hvor jeg våknet midt på natten og plutselig forsto at jeg aldri noensinne kom til å føle meg helt  trygg i forhold til Elliot igjen, den hysteriske følelsen på innsiden , og tårene som trillet på utsiden.

 

 

Da livet snudde.

Fredag 04.Mars for akkurat 6 måneder siden var tacoen inntatt, jentene satt og koste seg foran fjernsynet og jeg holdt på med min absolutte favorittstund med vår sistefødte. Det er noe spesielt med kveldsstellet, selvfølgelig godt hjulpet av at han elsket å bade. Hvor herlig det var å se han plasket med de bittesmå hendene sine og smilte fra øre til øre da vannet sprutet til alle kanter.

 Denne kvelden var ikke noe unormal fra noen annen kveld, annet enn at Niklas hadde startet å spille hockey i en lavere divisjon og derfor spilte kamper sent på fredagskveldene . Det gjorde meg ingenting å være alene med alle tre, lillemann var så rolig og absolutt ingen skrikebaby , jentene er jo store så de puslet med sitt.

Badingen forløp seg også helt som vanlig, og jeg lot han ligge lenge å åle seg i vannet i den lille badebaljen på gulvet. Da badevannet begynte å miste varmen tok jeg han opp å la han på håndklær ved siden av,  pakket han inn og tørket alle kriker og kroker på den vesle kroppen . Jeg fant frem babyoljen og startet å smøre den i ansiktet hans med myke bevegelser, siden fortsatte jeg med resten av kroppen. Han ligger og gurgler til meg da jeg har gjort meg ferdig med føttene,har tatt frem en bleie og skal til å sette på den , så kikker han meg i øynene i tre sekunder før hodet hans plutselig vrir seg til høyre, øynene forsvinner opp og hodet begynner å rykke, så forflytter rykkingen seg til armer og siden til bena.Jeg får ikke kontakt med han overhodet. Kroppen hans kramper i en rar rytme, og er ikke likt noe jeg har sett tidligere.

Uten å kunne forklare følelsen, så er det akkurat som at jeg har forstått at dette kom til å komme. Jeg handler helt på autopilot, jeg forstår at det ikke kommer til å gå over, jeg føler meg fullstendig klar over at dette ikke er noe jeg får gjort noe med. I noen sekunder stivner jeg helt til og kjenner på redselen for at han faktisk i dette øyeblikk kommer til å dø fra meg. Jeg har fortsatt ikke fått på han bleien, men plukker han opp sammen med den åpne bleien og begynner å tenke på hvor jeg sist så telefonen min. Jeg leter febrilsk etter den i et par minutter ,fortsatt på auto, finner den og ringer for første gang i livet til alarmsentralen 1-1-3 . I dette øyeblikket begynner han å puste merkelig, og jeg blir så redd for at han skal slutte å puste, at jeg selv begynner å hyperventilere og tårene triller.  Amanda kommer til, og lurer på hva som skjer, og da hun ser hvor redd jeg er og tilstanden til babybroren hennes, begynner hun å hylskrike.

Jeg får satt meg i sofaen med Elliot på fanget og da går damen i telefonen gjennom sjekkpunktene sine, per dags dato har jeg ikke peiling på hva jeg svarte på spørsmålene hennes. Annet enn at hun mange ganger spør meg om han puster, noe jeg ikke er i stand til å finne ut av. Fargen hans er grålig i dette øyeblikket, og jeg prøver å forholde meg så rolig jeg klarer siden storesøster gråter hysterisk i bagrunnen . Fort dere hvisker jeg flere ganger i løpet av minuttene som går. Så kommer jeg på ekstra-mobilen som ligger på kjøkkenet, og gir Amanda beskjed om å ringe til mimmi med den, be henne komme hit, fort roper jeg da hun får svar i andre enden.

Kaos.

Hvorfor kommer det ingen spør jeg damen i telefonen etter tre minutter, de er på vei svarer hun, og etter fem minutter til står de i stua vår.

De løfter han fra fanget mitt og over i sofaen, og vurderer videre behandling. Kommer han til å dø ? stotrer jeg frem i bakgrunnen, og damen svarer meg at de skal gi han Stesolid ,som vil gjøre at han blir slapp og at krampene forhåpentligvis stopper. Det kommer en ambulanse til, og mannen som kommer opp trappen sier med høy stemme, “Å herregud her var det altfor varmt” , jeg får umiddelbart dårlig samvittighet og føler han mener at det er min egen feil at situasjonen er som den er.

Mamma kommer opp trappen sammen med en venninne, og rekker å se Elliot i kramper før hun sender venninnen sin ned i ishallen for å få tak på Niklas.

De gir Elliot medisiner, og etter to minutter stopper krampene. Han begynner umiddelbart å gråte, og hjertet mitt stopper opp i noen sekunder bare for det.

De vil ha oss med på sykehuset , og vi går ut i den kalde luften med bare bleien på og et teppe surret rundt den lille kroppen. 

Lite visste jeg , at dette skulle bli normalen.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! 🙂

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere – det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen